Vi vet at flere har vært interessert i Saga, men disse har dessverre feil farge på flaggene sine. Politikerne snakker nå om at nasjonale verdier skal sikret på norske hender, noe som selges til mannen i gata. Men hva i all verden menes med dette? Oljen ligger jo på norsk sokkel og må produseres der! Man kan ikke slik som med Freia sjokoladefabrikk flytte produksjonen til andre land. Statens inntekter reguleres som kjent ved skatter og avgifter av denne produksjonen. For Norge burde det være bekymringsfullt at noen av aktørene i spillet om Saga har som mental modell at det ikke finnes stort mer olje på norsk sokkel, og at den eneste måten å øke sine ressurser på er ved å kjøpe dem. En slik forståelse kan bli selvoppfyllende ved at aktiviteten går ned. Ofrene for denne tankegangen blir i denne omgang en organisasjon det har tatt 25 år å bygge opp, og mellom 800 og 1000 kompetente mennesker som nå skal hives på dør. Disse må finne seg noe annet å gjøre, og blir ikke lenger tilgjengelige for en ustabil oljeindustri. Det teller heller tydeligvis ikke at Saga har vært gode til å finne olje og gass og har en bedre statistikk enn de fleste oljeselskaper. De gode resultatene kan ha å gjøre med høy teknisk kompetanse og en måte å arbeide på hvor kommunikasjon og ideer kommer lettere til syne. Med små midler har Saga klart å komme seg inn i Libya, hvor den nå har produksjon og er på trappene til å øke aktiviteten. Det kan for eksempel vises til de nye funnene som gjøres på Haltenbanken, noe som i begynnelsen skyldtes kunnskap om små detaljer. Men hvem bryr seg om små detaljer i et stort selskap, -og hvem får gjennomslag? Og er det bevist at store enheter er mer lønnsomme enn små?
Som geolog tror jeg og mine kollegaer at det fremdeles er store mengder uoppdaget olje og gass igjen på norsk sokkel. Det er boret langt mer på britisk sokkel, og dette er ikke gjordt bare for moro skyld. Resulatet av dette har vært at produksjonen i lang tid har vært opprettholdt, og ikke gått ned slik som økonomene spådde. Det er derfor fortsatt et stort arbeid å gjøre for å finne de gjenværende ressursene på norsk sokkel, men Norge er avhengig av selskaper som er villig til å satse på å finne disse, og det spiller kanskje ikke så stor rolle hvem som eier dem. Diskusjonen har til nå bare dreid seg om allerede oppdagete ressurser, men svært lite om det mulige potensialet. Det som nå skjer lover dessverre ikke godt for den videre utviklingen. Politikerne må derfor tenke seg om i hvilket veivalg de nå gjør før dette blir direkte pinlig. De må også slutte å tro at Norsk sokkel er det aller helligste.
Vil utenlandske selskaper på sikt tørre å satse i Norge hvis fremgangsmåten for denne Sagatransaksjonen blir vellykket? Effekten vil vi idag ikke merke umiddelbart, men hva hvis alle utenlandske aktører etterhvert forsvinner og Norge står uten tilstrekkelig geo-kompetanse? Allerede idag er det et problem at så få tør å studere emnet. Med dagens industrilederes kortsiktige og altfor pengefokuserte tenkemåte skjønner vi lett hvorfor.
Hydros melding om at de vil legge inn bud på Saga har skapt ny dynamikk i situasjonen. Statoil har også meldt seg på som mulig budgiver. Innen enkelte miljøer er det uttrykt sympati for å slå sammen Hydro/Saga eller Statoil/Saga, sågar å slå sammen alle de norske til et norsk storselskap som skal kunne konkurrere internasjonalt (jfr Nopefs leder Lars Myhre). Dette mener vi er en dårlig idé av hovedsaklig to grunner:
I tillegg til at mange kastes ut i arbeidsløshet innebærer dette at kompetanse som det har tatt mange år å bygge opp, og som har vært politisk prioritert å gjøre, nå blir tapt for norsk oljeindustri uten at det er nødvendig. Saga har bygd opp en god og kompetent organisasjon og fagmiljø. Arbeidsplassene er idag lønnsomme selv med relativt lave oljepriser. Den unike kompetanse som Sagas organisasjon idag har, vil i stor grad bli borte, fordi Hydro eller Statoil primært vil være interessert i selskapets felt- og lisensportefølje, ikke de ansatte.
Det har vist seg ved mange anledninger at selskapenes vurdering av leteområder varierer sterkt. Områder som er forlatt av et selskap har ofte blitt overtatt av andre selskaper som gjør olje- og gassfunn. (Sagas tidlige prioritering av Haltenbanken som satsningsområde medførte store gassfunn i Midgard, Kristin og Lavrans, er for eksempel et område som Norsk Hydro og Statoil ikke priorterte.)
Hvis Saga forsvinner vil man få et duopol på norsk sokkel med to dominerende selskap. Mange har påpekt at det antakelig er for få aktører. Særlig med tanke på utnyttelse av små, marginale felter hvor små, spesialiserte selskap har en fordel. Jeg tror at samfunnet ikke er tjent med å redusere dette mangfoldet, tvert imot.
Det finnes flere interesserte utenlandske selskap. Det må være bedre at utenlandsk kapital får anledning til å slippe til gjennom å kjøpe ut en del av, eller alle, dagens aksjonærer. Selskapet har forøvrig idag ca 40% utenlandsk eierandel, og man har i lengre tid uansett ikke kunnet diskriminere utenlandske aksjekjøpere innen EØS-området.
Forutsetningen må være
Arvesølvet må først og fremst utgjøres av den organisasjon og kompetanse som gjennom mer enn 25 år er bygd opp i selskapet. Det er dette som kan gå tapt hvis man lar Hydro eller Statoil kjøpe Saga (eller for den saks skyld slår sammen alle de norske selskapene) med påfølgende rasjonalisering, og signaliserer til interesserte utenlandske selskap at Saga skal være ”norsk” og at andre skal holde fingrene fra fatet. Dette kan ikke være god industripolitikk eller samfunnsøkonomi.