Nopef-medlemmers leserinnlegg om oppkjøp av Saga

  • Sven Hvoslef, Aftenposten 2.6.99: Spillet om Saga
  • Espen Løken, Dagsavisen 25.4.99: Hvor mange oljemiljøer


    [Tilbake til velkomstside]

    Aftenposten 2.6.99: Spillet om Saga

    Av Sven Hvoslef, geolog i Saga Petroleum

    - Hva ville jeg gjøre hvis jeg visste at naboen var i økonomiske problemer og samtidig hadde lyst på huset hans for en rimelig penge? Da har jeg litt å lære av staten. Jeg ville invitere en del venner til å feste og spille høy musikk og til å gjøre det mest mulig utrivelig når eventuelle interessenter som kom på visning. På grunn av dette ville disse kanskje finne seg andre steder bo. Som eneste budgiver kunne jeg da eventuelt kjøpe huset billig, og rettferdigjøre fremgangsmåten med at jeg tross alt hadde hjulpet naboen med ett og mangt opp gjennom årene. Dette var i forrige uke fremgangsmåten i spillet om Saga, og følgelig falt verdien av Saga. Dette særlig etter at samtaler på bakrommene i Hydro og Statoil førte til enighet om fordeling av godbitene. Som Saga-aksjonær har dette gått fullstendig over hodet på meg, og føler jeg meg derfor halveis robbet dersom dette går gjennom. Som ansatt i Saga føler jeg meg også som offer for en stat som prøver å ødelegge min fremtid som yrkesaktiv. Jeg har også tidligere arbeidet noen år i et utenlandsk selskap og opplevde staten som en faktor til å gjøre min arbeidsplass mer utrygg. Det var den gang svært vanskelig å få tildelt gode letearealer selv om vi søkte på dem, og staten favoriserte i stor grad norske selskaper. Til slutt gikk selskapet forståelig nok lei, noe som igjen resulterte i nedbemanning og at det heller valgte å satse i andre land hvor betingelsene var bedre.

    Vi vet at flere har vært interessert i Saga, men disse har dessverre feil farge på flaggene sine. Politikerne snakker nå om at nasjonale verdier skal sikret på norske hender, noe som selges til mannen i gata. Men hva i all verden menes med dette? Oljen ligger jo på norsk sokkel og må produseres der! Man kan ikke slik som med Freia sjokoladefabrikk flytte produksjonen til andre land. Statens inntekter reguleres som kjent ved skatter og avgifter av denne produksjonen. For Norge burde det være bekymringsfullt at noen av aktørene i spillet om Saga har som mental modell at det ikke finnes stort mer olje på norsk sokkel, og at den eneste måten å øke sine ressurser på er ved å kjøpe dem. En slik forståelse kan bli selvoppfyllende ved at aktiviteten går ned. Ofrene for denne tankegangen blir i denne omgang en organisasjon det har tatt 25 år å bygge opp, og mellom 800 og 1000 kompetente mennesker som nå skal hives på dør. Disse må finne seg noe annet å gjøre, og blir ikke lenger tilgjengelige for en ustabil oljeindustri. Det teller heller tydeligvis ikke at Saga har vært gode til å finne olje og gass og har en bedre statistikk enn de fleste oljeselskaper. De gode resultatene kan ha å gjøre med høy teknisk kompetanse og en måte å arbeide på hvor kommunikasjon og ideer kommer lettere til syne. Med små midler har Saga klart å komme seg inn i Libya, hvor den nå har produksjon og er på trappene til å øke aktiviteten. Det kan for eksempel vises til de nye funnene som gjøres på Haltenbanken, noe som i begynnelsen skyldtes kunnskap om små detaljer. Men hvem bryr seg om små detaljer i et stort selskap, -og hvem får gjennomslag? Og er det bevist at store enheter er mer lønnsomme enn små?

    Som geolog tror jeg og mine kollegaer at det fremdeles er store mengder uoppdaget olje og gass igjen på norsk sokkel. Det er boret langt mer på britisk sokkel, og dette er ikke gjordt bare for moro skyld. Resulatet av dette har vært at produksjonen i lang tid har vært opprettholdt, og ikke gått ned slik som økonomene spådde. Det er derfor fortsatt et stort arbeid å gjøre for å finne de gjenværende ressursene på norsk sokkel, men Norge er avhengig av selskaper som er villig til å satse på å finne disse, og det spiller kanskje ikke så stor rolle hvem som eier dem. Diskusjonen har til nå bare dreid seg om allerede oppdagete ressurser, men svært lite om det mulige potensialet. Det som nå skjer lover dessverre ikke godt for den videre utviklingen. Politikerne må derfor tenke seg om i hvilket veivalg de nå gjør før dette blir direkte pinlig. De må også slutte å tro at Norsk sokkel er det aller helligste.

    Vil utenlandske selskaper på sikt tørre å satse i Norge hvis fremgangsmåten for denne Sagatransaksjonen blir vellykket? Effekten vil vi idag ikke merke umiddelbart, men hva hvis alle utenlandske aktører etterhvert forsvinner og Norge står uten tilstrekkelig geo-kompetanse? Allerede idag er det et problem at så få tør å studere emnet. Med dagens industrilederes kortsiktige og altfor pengefokuserte tenkemåte skjønner vi lett hvorfor.

    Dagsavisen 25.5.99: Hvor mange oljemiljøer?

    Av Espen Løken, Hovedtillitsvalgt for Nopef/LO i Saga Petroleum

    Bakgrunn

    Fjorårets oljeprisfall og usikkerhet om framtidig oljepris samt strukturendringer i bransjen med en rekke fusjoner, har det siste halvåret (minst) gjort at Sagas situasjon er blitt satt under lupen i flere miljøer. Det er satt spørsmålstegn ved om selskapets mulighet til å overleve som eget selskap. Samtidig har ledelsen i Saga aktivt jobbet for å inngå allianse med andre selskap, og selv bidratt til redusert tro på muligheten av å opprettholde tre norske selskap.

    Hydros melding om at de vil legge inn bud på Saga har skapt ny dynamikk i situasjonen. Statoil har også meldt seg på som mulig budgiver. Innen enkelte miljøer er det uttrykt sympati for å slå sammen Hydro/Saga eller Statoil/Saga, sågar å slå sammen alle de norske til et norsk storselskap som skal kunne konkurrere internasjonalt (jfr Nopefs leder Lars Myhre). Dette mener vi er en dårlig idé av hovedsaklig to grunner:

  • Tap av arbeidsplasser og tap av kompetanse for Norge
  • Det vil innebære en forringelse av norsk oljeindustri

    Arbeidsplasser

    Saga har idag ca 1540 ansatte, og vil etter pågående nedbemanningsprosess ha ca 1330 ansatte etter sommeren. Ved en sammenslåing med Hydro er det anslått en rasjonalisering på ytterligere 800 mennesker (tilsammen i begge selskapene), mens det er anslått minst 1000 tapte arbeidsplasser ved et Statoil-oppkjøp. Dette pga doble funksjoner i selskapene, og at vi i stor grad sitter på de samme lisensene på norsk sokkel. En slik rasjonalisering kommer på toppen av de store nedskjæringene som har vært i bransjen de siste månedene pga fusjoner og lavere aktivitet.

    I tillegg til at mange kastes ut i arbeidsløshet innebærer dette at kompetanse som det har tatt mange år å bygge opp, og som har vært politisk prioritert å gjøre, nå blir tapt for norsk oljeindustri uten at det er nødvendig. Saga har bygd opp en god og kompetent organisasjon og fagmiljø. Arbeidsplassene er idag lønnsomme selv med relativt lave oljepriser. Den unike kompetanse som Sagas organisasjon idag har, vil i stor grad bli borte, fordi Hydro eller Statoil primært vil være interessert i selskapets felt- og lisensportefølje, ikke de ansatte.

    Mangfold forringes

    Det har siden tidlig på 70-tallet vært en politisk konsensus om å ha tre levedyktige norske oljemiljøer i tillegg til at en del multinasjonale selskap har sluppet til. Mangfold har vært sett på som nødvendig for å sikre en best mulig utnyttelse av norske olje- og gassressurser. Saga er i motsetning til Hydro og Statoil et rent oppstrømsselskap, og har en fleksibel organisasjon med korte beslutningsveier.

    Det har vist seg ved mange anledninger at selskapenes vurdering av leteområder varierer sterkt. Områder som er forlatt av et selskap har ofte blitt overtatt av andre selskaper som gjør olje- og gassfunn. (Sagas tidlige prioritering av Haltenbanken som satsningsområde medførte store gassfunn i Midgard, Kristin og Lavrans, er for eksempel et område som Norsk Hydro og Statoil ikke priorterte.)

  • Mangfold har gitt mangfold også innen industri og forskningsmiljøer.
  • Mens Statoil f.eks. har satsa på å forske og finne opp teknologiske løsninger sjøl, har Saga satsa på et tett samarbeid med leverandørindustri og etablerte norske forskningsmiljøer.
  • Saga har inngått langsiktige kontrakter med alternative leverandører som har medvirket til å forhindre monopolsituasjon innen f.eks. helikoptertrafikk og logging

    Hvis Saga forsvinner vil man få et duopol på norsk sokkel med to dominerende selskap. Mange har påpekt at det antakelig er for få aktører. Særlig med tanke på utnyttelse av små, marginale felter hvor små, spesialiserte selskap har en fordel. Jeg tror at samfunnet ikke er tjent med å redusere dette mangfoldet, tvert imot.

    Alternativ

    For samfunnet må det viktige være at noen er villige til å satse på norsk sokkel både gjennom å investere kapital og gjennom å satse på norske arbeidsplasser. Sagas hovedproblem idag er aktive, langsiktige storaksjonærer og manglende kapital til investeringer, ikke lønnsomhet. Slik kapital finnes i liten grad i landet bortsett fra nettopp Statoil/staten og Hydro. Disse står uansett på egne bein, og trenger ikke overta Saga for å overleve.

    Det finnes flere interesserte utenlandske selskap. Det må være bedre at utenlandsk kapital får anledning til å slippe til gjennom å kjøpe ut en del av, eller alle, dagens aksjonærer. Selskapet har forøvrig idag ca 40% utenlandsk eierandel, og man har i lengre tid uansett ikke kunnet diskriminere utenlandske aksjekjøpere innen EØS-området.

    Forutsetningen må være

  • at en utenlandsk kjøper er seriøs og langsiktig
  • at han har liten eller ingen organisasjon i Norge fra før
  • at Saga videreføres som et norsk aksjeselskap
  • at hovedkontor for norsk virksomhet skal ligge i Norge
  • at tyngdepunktet i Sagas virksomhet skal være norsk sokkel og nære områder

    Arvesølv-argumentet

    Saga har fått tilført lisenser og eierandeler i felt opp gjennom årene, og blitt preferert særlig den første tida gjennom å være norsk. Dette er store verdier som Sagas aksjonærer idag eier. Dette vil de få betalt for gjennom å bli kjøpt ut gjennom en pris som skal reflektere Sagas verdier. Selskapsskatter og produksjonsavgifter m.v. er i prinsippet upåvirket av nasjonaliteten på eierne og styres politisk av norske myndigheter.

    Arvesølvet må først og fremst utgjøres av den organisasjon og kompetanse som gjennom mer enn 25 år er bygd opp i selskapet. Det er dette som kan gå tapt hvis man lar Hydro eller Statoil kjøpe Saga (eller for den saks skyld slår sammen alle de norske selskapene) med påfølgende rasjonalisering, og signaliserer til interesserte utenlandske selskap at Saga skal være ”norsk” og at andre skal holde fingrene fra fatet. Dette kan ikke være god industripolitikk eller samfunnsøkonomi.