STIM hovedside

Storband

 

Medlemsoversikt

Styremedlemmer

Statutter

STIM-kontakt

Adresseendringer

Bakgrunnen for STIM

Nopef i Saga

STM

Tennebøgjengen

 


Av Svein Høyer, 20.6.2001.

Fra Glenn Miller til Mette Marit

Eller: En kort introduksjon til storbandets liv og lagnad.

Er det mulig å starte med Glenn Miller på gutterommet og ende opp hos Mette Marit i i Drammensveien 1? For å svare kort: JA. For et mere utdypende svar: Les resten av denne artikkelen.

Hva er egentlig et storband?

Storband er det største standardensemblet vi har innenfor jazzen og musikk beslektet med jazz. Besetningen består av:

  • Saksofonseksjonen: 5 Saksofoner. To alt, 2 tenor og 1 baryton. I tillegg er det vanlig at saksofonister "dobler " på flere instrumenter, som fløyte, klarinett, bassklarinett, sopranax osv.
  • Trompetseksjonen: 4 trompeter.
  • Tromboneseksjonen: 4 tromboner.
  • Kompseksjonen: Trommer, bass, piano, gitar.

Dette er standard besetning. Det forekommer variasjoner, f.eks. kan messingseksjonen forsterkes med tuba eller walthorn, man kan ha med vokalist , perkusjonist osv.

Litt historikk

Opprinnelsen finner vi på 1920 tallet. Bandene startet opp i dansesalonger, varieteér og nattklubber. Perioden 1935 - 1945 danner høydepunktene for de store jazz og danseorkestrenes gjennomslagskraft. Storbandmusikk var nemlig datidens dansemusikk. Jeg skal kort nevne noen av de mest populære orkestre som har vært opp igjennom tidene:

"Duke" Ellingtons big band

Dannet av Edward Ellington (1899 -1974). Pianist, arrrangør og storbandleder. Ellington spilte inn over 1000 78 plater og ca. 100 LP'er. Hvorfor Duke? Sitat : "He was called 'Duke' for his wit and elegance". Hans musikk er afro-amerikansk influert. Som arrangør skiller han seg ut fra andre storbandarrangører med sin egen sound, og ofte mer avanserte og intrikate arrangementer både harmonisk og rytmisk enn det som var vanlig på den tiden. Eksempel på en låt mange har hørt er "Take the A train". Orkesteret har vært i virksomhet nesten uavbrutt, og har turnert svært mye. Dette var svært slitsomt for mange av musikerne, men samtidig ble de hos ham lenge. Dette gjaldt særlig saksofonseksjonen. Ellington valgte bevisst musikere med forskjellig "sound", og byttet gjerne på førstestemmen i gruppene når forskjellige arrangementer skulle spilles. Dette ble også brukt av Ellington bevisst når han skrev musikk for bandet. Når en musiker sluttet og en ny kom inn kunne et stykke låte helt annerledes nettopp på grunn av dette. Ellington hadde som leder en naturlig autoritet, men bandet var til tider nokså udisiplinert. Musikerne kom og gikk når de ville, f.eks. midt under en konsert (!), og la gjerne inn sine egne tolkninger av arrangementene. Denne holdningen er i pakt med resten av jazztradisjonen, men de andre bandene hadde en mere disiplinert spillestil. Nedenfor sees Ellington sammen med sin faste arrangør, Billy Strayhorn.

Klikk for å høre et eksempel på Ellingtons musikk:

Duke Ellington og Billy Strayhorn

"Count" Basies big band

Regnes ved siden av Ellington som en av de mest betydningsfulle innen storbandjazz (og jazz generelt). Har hatt eget band siden 1930-tallet. William Basie startet som tommeslager men gikk over til piano. Hvordan fikk så William (eller 'Bill' ) tilnavnet Count? Det skjedde i en av flere radioinnspillinger på følgende måte:

Basie once recalled, "One night the announcer called me over to the microphone for those usual few words of introduction. He commented that Bill Basie was a rather ordinary name and that there were a couple of well known band leaders named Earl and Duke. Then he said, 'Bill, I think I'll call you Count Basie from now on. Is that all right with you?' I thought he was kidding, shrugged my shoulders and replied, 'OK.' Well that was the last time I was ever introduced as Bill Basie. From then on, it was Count Basie."

Han er kjent for en lett pianostil med enkle melodiske fraser, nesten minimalistisk. Hele det norske folk kjenner minst en av hans arrangementer, nemlig "The Kid from Red Bank". Det er kjenningsmelodien til sommerutgaven av reiseradioen i NRK. Bandet var her på 70-tallet i Chateu Neuf, og undertegnede hadde gleden av å være på den konserten. Husker at de stilte i lyseblå dresser og at vokalistene hadde rosa dresser! Basie var da rundt 70 år og spilte om mulig endra mere minimalistisk enn før, men de få tonene som kom var utrolig velplasserte! Den mest kjente platen er "Atomic Basie", se bilde under. Dette er en veldig grei plate å starte med hvis man vil begynne å lytte til klassisk, swingbasert storbandmusikk. Anbefaler gjerne den til unge musikere som starter i Prime Time men som aldri har hørt "klassisk" storbandmusikk.

Glenn Millers big band

Dannet i 1937 av Glenn Miller, amerikansk orkesterleder, arrangør og trombonist. Bandet er kjent for sin sound med 4 saksofoner og en klarinett på toppen, med mye vibrato hos alle blåserne ( veldig soft og klangfullt). Regnes vel mer som et danseband enn jazzband, i hvert fall i forhold til de kommersielle suksessene de har hatt på platefronten. Kjente låter er: In the mood, Moonlight serenade, Tuxedo junction, Pennsylvania 6-5000, Little Brown jug. (Ethvert storband i dag med respekt for seg selv har minst to av Glenn Millers låter på repertoaret sitt!) In the Mood er et must! Bandet opptrådte også i flere filmer. 
I 1942 ble Miller innkalt til militærtjeneste, oppløste sitt orkester og ble leder for et militært underholdningsorkester. I 1944 kom dette bandet til England og opptrådte på engelske og amerikanske militærforlegninger. De gjorde også radioopptak som kunne høres i store deler av Europa. I desember 1944 skulle orkesteret fly til Paris som da var befridd. Miller reiste i et eget militærfly som forsvant, sannsynligvis skutt ned av et tysk fly. Så vidt jeg vet ble han aldri funnet. Etter dette fikk Miller nærmest status som legende (som i andre deler av denne bransjen: Jo mer man dør, jo mer berømt blir man!).
Millers musikk er fremdeles svært populær og spilles statdig til dans og underholdning. Undertegnede spilte Moonlight Serenade (klarinettsolo) med et band på Kielbåten for mange år siden. Etterpå kom det en velkledd eldre herre bort og tok meg rørt i hånda og takket for musikken. Han sa at det var uhyggelig likt originalen, og det vakte minner fra gamle dager. Han hadde tårer i øynene, og etterpå hadde faktisk jeg det også! (Sånne episoder er verdt mye strev og slit og øvelser...). Jeg torde ikke si til ham at jeg på det tidspunktet ikke hadde hørt originalen, men spilte kun på "feelingen".

Thad Jones/Mel Lewis big band

Dette er helt klart et moderne storband. Dannet av Thad Jones (trompet, flygelhorn) 1965 sammen med Mel Lewis (trommer). Består av fremragende freelance musikere og studiomusikere. Dannet som et øvelsesorkester, med opptredener i form av en slags offentlig øvelse. Spilte bare originalkomposisjoner av bandets egne medlemmer. En kjent låt fra dette bandet er "A child is Born" med en nydelig flygelhornsolo av kapellmesteren selv.
Jeg hørte dette bandet på Club 7 på 70-tallet, og det var kort og godt stort. For min del var dette første gang jeg hørte et storband som ikke spilte tradisjonell, swingbasert musikk, men blandet inn funk og afrorytmer, og ikke minst utrolig tøffe arrangementer av Thad Jones. Et typisk eksempel på dette er "Central Park North" av plata med samme navn (tror jeg).
Denne formen for Workshop band har inspirert andre, det mest kjente er vel Gil Evans Monday Night Club Orchestra, som rett og slett møtes hver mandag på en klubb i New York og avholder offentlige øvelser. Jeg kan se for meg avtalen: "OK, dere får bruke mitt lokale gratis til øvelser, mot at folk kan komme inn og høre på dere mens dere spiller, dere får ikke honorar, men jeg tar selvsagt inngangspenger".
Jeg mener: Hvor skal et storband egentlig gjøre av seg når det skal øve (det er ikke lydløst) og samtidig ikke gå underskudd, det er nemlig ikke fett å spille i storband (ihvertfall ikke konsertmusikk).

Atomic Basie


Storbandmusikk anno 2001

Hvor står så denne musikkformen pr. i dag? Generelt er det største problemet idag at det koster for mye å holde et profesjonelt storband igang over tid. Det siste forsøket jeg hørte var Carla Bley Big Band i Molde for endel år siden. Hun oppløste bandet etter den turneen, for som hun sa fra scenen: "I can't afford it".
Norge er et av de land med flest amatørstorband (undertegnede spiller i ett av de, se neste avsnitt). Det henger sikkert sammen med rekrutteringen av blåsere fra korpsbevegelsen. 
Men på den profesjonelle fronten står det dårlig til. Tidligere hadde vi det såkalte Radiostorbandet, eller Østereng/Hurum storband. Dette ble finansiert av NRK, men på et tidspunkt stoppet denne støtten og bandet stoppet av seg selv. Mange profesjonelle musikere (særlig blåsere) spiller i storband av ren idealisme, men null hyre ble for sterkt selv for disse over lang tid. Jeg har selv i oppveksten sittet klistret til radioapparatet søndagskveldene og hørt på Radiostorbandet spille konserter, ofte med utenlandske solister. Her startet ihvertfall min interesse for dette. Jeg har også hørt de "live" ved flere anledninger. Men NRK har jo truet med å legge ned Kringkastingsorkesteret også, så da blir jo dette bare blåbær...
Senere har vi hatt Oslo Groove Company med utspring i Musikkhøyskolen.
Dette bandet består av profesjonelle freelancemusikere, ofte unge. De representerer typisk moderne storbandmusikk, inspirert av det som rører seg i rock, pop, latin osv. De søkte om statsstøtte på midten av 90-tallet, men fikk avslag. Nå er det et prosjektband, men det er et hasardiøst økonomisk foretagende å samle sammen. Norge er Et av de få land i Europa som ikke har et profesjonelt storband! 
Uansett, kontemporær storbandmusikk er noe helt annet enn det som jeg har omtalt tidligere, og Oslo Groove Company er eksponent for denne musikkformen og har også inspirert andre band, bl.a. Prime Time Orchestra.

Prime Time Orchestra

For de som har giddet å lese så langt: Så er vi kommet til 2001 og til Sandvika, der holder Prime Time Orchestra til. Vi har gjort flere spennende prosjekter med internasjonale solister. Under ser dere bilde fra Salasprosjektet, sakset fra Budstikka. Vi har spilt i mange år med Beate Slettevold Lech som vokalist ,nå kjent som "Beady Bell" , sist sett på utdeling av Spellemannsprisen. Vi har faktisk også spilt på et av Sagas julebord, det var på Hotell Plaza midt på 90-tallet. For at et storband skal overleve, må det nemlig ta dansejobber. Arbeidsantrekk da er smoking. Vi har samarbeidet med flere, og er i "stallen" til et par impressariobyrå. I midten av mai kom det en telefon fra et av disse til en i bandet, med følgende forespørsel: 

Kan dere ta en dansejobb 25.august? 
"Ja, tror det går bra. Hvor er det?"
Det er i Drammensveien 1. 
Total stillhet fulgte. "Du mener ikke...."
Jo nettopp, den festen. Kan dere spille til dans i bryllupet på slottet 25.august?

Og det kan vi selvsagt. Så nå er vi kongelig hoffleverandør av storbandmusikk!
Undertegnede styrer og steller i bandet, og vi har iverksatt en rekke tiltak (for å bruke terminologi vi kjenner) for å håndtere dette profesjonelt. Det blir bl.a. en noe kortere sommerferie enn vanlig. Utover det er det ikke så mye jeg kan si om den jobben, annet enn at Elisabeth Moberg skal synge med oss (fra "Kvinner på randen") og at vi nå jobber med å bestemme repertoaret sammen med henne.

Så: Det som startet som en interesse for storband på gutterommet har ført til at jeg nå skal få oppleve bryllupsfesten til Mette Marit og Håkon og samtidig spille for dem. Så selv om de er mye tilfeldigheter så er det noe å fortelle barnebarna .....
Som om ikke det var nok: Vi skal også gjøre åpningskonserten i storbandfestivalen i Sandvika 29.august, med Anneli Drecker som solist. Det blir en meget travel høst ...

Dette var et forsøk på å gi en innføring i storbandmusikk, endel fakta men også noen subjektive betraktninger. Håper det har vært noe for enhver smak, noen har det sikkert kjedet også men de har vel allerede sluttet å lese.....

Mere info om Prime Time.