Life begins at 60
|
At bryde af og rejse bort kan være svært og falde hårdt.
Selv etter 2 uker i Frankrike. For det ble Frankrike i år også. Det er noe med det landet. Kanskje det har noe med hva de putter i munnen, hva enten det kommer i flasker eller annen emballasje. Det kommer forferdelig mye rart ut av munnen på en gjennomsnitts franskmann også, men det de tar inn er svært mye lettere å forstå.
Så når noen spør meg: "traff du noe hyggelige mennesker på turen?" , så kan jeg svare "Jada, mange." "Og hva snakket dere om?" "Nei, snakket…Vi kommuniserte! Ved himling med øynene, klapping på maven, slurping og smatting. Både de og vi skjønte alt!" Den franske maten og vinen er nemlig ikke til å misforstå! I kjølvannet av den heftige diskusjonen som oppsto etter at Charles Darwin i 1859 hadde lansert sin teori om artenes opprinnelse og utviklingen av den menneskelige rase, oppsto det et intenst behov for å finne kriterier for å skille mennesker fra dyr. Et tidlig forslag var at mennesker, til forskjell fra dyr, er vesener som er i brunst hele tiden. Men da det dukket opp forskere som kunne fortelle at det også var enkelte apearter som hadde den samme slitsomme egenskapen, måtte denne teorien forkastes. Konklusjonen ble til slutt at den vesentlige forskjell er at mennesker har evnen til å spise når de ikke er sultne og drikke når de ikke er tørste. Frankrike er sånn sett ikke det verste landet å være menneske i. Å være turist, derimot, se det er en annen skål (for å holde oss nært til temaet). Etter å ha kjørt rundt i Aix-en-Provence i to og en halv time i intens søken etter en parkeringsplass, begynner man virkelig å fundere over det menneskelige paradoks: at vi har tilegnet oss evnen til å spise og drikke til enhver tid, men vi på den annen side ikke har skaffet oss nok parkeringsplasser til å kunne dra nytte av denne evnen! Jeg begynte å bli engstelig for at feiringen 60-års dagen skulle finne sted bak rattet i en glovarm Subaru (uten AC). "Skal vi dele den siste boksen med Cola Light? Skål du - og gratulerer med dagen!". Dystre utsikter til lange ansikter.
|
Nå var det vel ikke først og fremst forventninger om en hyggelig hjemkomst som drev oss til å kjøre over 500 mil gjennom Europa i løpet av noen hektiske maidager. Men Piet Heins GRUK rinner oss i hu når vi i ettertid skal oppsummere opplevelsene. For, som alltid, var det godt å komme hjem.
Det blir en påstand, men vi lar det stå til: I Frankrike handler mat om kommunikasjon - i egentlig forstand. Det innebærer at en avsender sender ut et budskap i en eller annen form. Budskapet fanges opp av en mottaker, og kommunikasjon oppstår nå mottakeren tilkjennegir at han eller hun har oppfattet budskapet på samme måte som avsenderen hadde tenkt.
Redningen ble - og her er vi omsider ved poenget ved denne litt kaotiske reiseskildring - kombinasjonen av et Michelin-kart og dekkfabrikantens gaid-bok (som jeg antar det nå skal skrives). Dersom en og annen STIM'er skulle havne i en tilsvarende beklemmende situasjon, er dette mitt råd: finn frem på Michelin-kartet et lite sted som er avmerket med rød understrekning. Det betyr at stedet har noe ved seg som fortjener omtale i Michelin-boken, hva enten det er spis-, drikk- eller severdig. Nå skal det innrømmes at Aix-en-Provence er merket med rød strek, og det er sikkert en vakker by - alle sier det. Poenget er at på et lite sted er sjansene betydelig større for at du både finner en parkeringsplass og det som bedre er.
I vårt tilfelle resulterte det i at dagen ble feiret i et "Relais Ste-Victoire" midt i hjertet av Provence, et beskjedent lite overnattingssted ute på landet, omgitt av ærverdige eiketrær og bugnende lavendelåkre. Champagne og de nyplukkede jordbær ved ankomsten fjernet raskt minnet om de smule stressende tildragelsene i Aix. Og måltidet i stedets renommerte (skulle det vise seg) restaurant gjorde dagen minneverdig. Très confortable står det i Michelin-guiden. Tiltredes!