Historie med allegorier – et lite samfunn av mus som lever innimellom en låve og et bustadhus – en liten stue – rødmalt – i skogen langt ute på landet – og det snør og det er en ganske stor og pelsete katt som er den store slemme plageren – som bor i låven og ganske enkelt terroriserer musene som bare ønsker å leve i fred og ro. Nissen har glimret med sitt fravær, men kommer han snart?

Grøtfatet. Det runde fatet med risgrøten som lå dampende og fristende. Som en ufo som hadde landet midt på låvegulvet. Dette fristende mateventyret var målet til Kakoline. Snøen hadde lavet ned i nesten en uke nå. All lyd ble dempet mot de snøkledte tunge og snøhengte grantrærne. Den milde lufta truet med å ødelegge idyllen, ved å sakte dryppe snøen ned under de vide greinene. Den lille musa strevde med å komme seg over plassen og opp låvebrua. Den svettet nærmest og øynene sto ut på den som to store trillrunde kuler. Med ørene virrende rundt som to store tallerkner og værhårene vibrerende foran seg krøp den lille kroppen med den lange halen over snødrevene og gjennom store snøfonner til den endelig nådde det lille hullet i midten av låvedøra. Den kikket spent inn og sannelig, der sto grøtfatet til nissen helt urørt.

Hun kikket seg spent bakover og så på den lille stua som lå nesten helt nedsnødd på andre siden av gårdsplassen. Det glitret bak de rutete vinduene, lysene blafret og hun kunne høre julesangene de sang der inne, mens de rasket rundt juletreet. Vinden strøk musa over værhårene, hun smilte for seg selv og smøg seg inn i hullet i døra, og la julesangene bak seg. Det var skummelt mørkt under det høye taket og alt høyet som hun presset seg over og rundt. Det støvet under de små labbene hennes. Mora hennes hadde sagt at dersom det ikke var noen som hadde rørt grøten, så var det bare å åpne veska som hun hadde med seg og ta ut skjeen og begynne å spise så fort som mulig. Hun skulle bare hoppe opp i fatet og sette i gang. Hun hadde ikke før fått slikket seg om munnen før hun hørte en mjauete stemme si: «Og hva har så du tenkt å gjøre, lille musespirrevipp!». Hun snurret rundt og sperret øynene opp og haken falt ned og hun stivnet av skrekk midt i en stor munnfull grøt! Stotrende fikk hun ikke frem en eneste stavelse. Hun kastet fra seg skjeen, spyttet ut grøten og hoppet opp på kanten av fatet, men der stivnet hun nærmest midt i spranget.

En stor klo spratt fram fra poten til vesenet, som med et skjevt smil sa: «Å, nei du. Her skal du ikke få sjansen til å stikke av!» Inne i stua: Bekymret mine. Munnen på lille Kari strakk seg sakte til til en tynn strek. Dype bekymringsrynker seilte inn over pannen hennes og hun flakket med blikket. Hun konsentrerte seg. Men kunne ikke finne ut hva det var som hadde skjedd. Hun hørte inn i hodet sitt små fortvilte pip. Hvor kom det fra? Hun reiste seg og kikket ut gjennom glasset i vinduet. De fine stearinlysene inne i stua flakket over det litt ujevne vindusruten som reflekser fra månen i bølgene på et hav. Hun presset nesa mot vinduet og lukket øynene. Så hun noe?

Det hadde startet å snø igjen. Og de store snøfillene virvlet rundt i den milde vinden fra kakelinna. Snart var sporene etter Kakoline visket helt ut. Men ennå var det mulig å skimte de små skisporene som ledet vei til låvedøra. Ja! Nå var stemmen i hodet hennes klar og ren og fylt med skrekk og gru! «Hjelp», skrek Kakoline, og Kari trev til seg lua og tredte den ned over ørene sine og fløy over gulvet og utgangsdøra fløy opp. Ute kjente hun det mørke gufset fra det som kanskje akkurat nå hendte på låven!

Katta holdt kloen sin dirrende fast mot maven til Kakoline. Hun løftet armene i været og skrek «Hjelp!». «Ingen hører deg her, lille muselort!». «Du tror du kan komme her og ta grøten til julenissen?». «Ja, men det er det vi alle er satt til å gjøre. Både du og jeg skal forsyne oss av grøtfatet, og så tror ungene at det er nissen som har vært her og spist opp alt!». Katta løftet på øyenbrynene, og mjauet lavt. «Hmm, du har vel rett i det, men jeg har også rett til å ta deg, fordi jeg er en ganske skummel katt, som lett kan spise både deg og grøten!». Akkurat da ble låvedøra åpnet med et brak da Kari kom styrtende inn fra låvebrua. «Slipp Kakoline», skrek hun og langet ut etter katta, som i ren forfjamselse spratt i været som en, ja, katt.» Lynraskt grep Kari tak i Kakoline og løftet henne opp og puttet henne inn i lua si og tok den på seg.