Det var moro å være tilbake i Oslo for å løpe maraton den 22. september i år.

Været var litt rufsete, akkurat som det var en gang i 1981 da jeg løp mitt første maraton i Oslo. Den gang som nå, startet vi ut fra Rådhusplassen og løp vestover. Var vi så langt ute som Bygdøy før vi snudde og løp tilbake mot byen? Tror det, men kan ta feil. Det regnet i hvert fall ganske kraftig i en periode. Tror også at vi gikk i mål inne på Bislett. I alle fall, det var moro, husker jeg, og vondt var det også. Akkurat som i år. Fra ca. 30 km og inn var det som om all elastisitet og spenst i leggene var forsvunnet, og erstattet med vonde og stive trekubber.. I vinden forbi Operaen på andre runden, var det nesten så jeg fikk lyst til å bryte hele løpet, men jeg bokstavelig talt bet tenna sammen, krummet ryggen og subbet framover. Selv liten fart i steget fører en fortere fram enn å gå eller stoppe helt opp. Jeg pakket meg inn i 3.30-feltet da det tok meg igjen ytterst mot Bekkelaget, og vi skulle løpe tilbake til Operaen i en kraftig og kald motvind. Takk til det feltet, for at jeg klarte å løpe i ett helt til bakkene opp mot trafikkmaskinen. Da måtte jeg gå. Men subbet i vei igjen gjennom Grønlandsområdet, og mot festningen og Karl Johan. Brosteinene var tunge å forsere. Sakte gikk det, men kom inn på 3.34, og var fornøyd med det. 3 måneder tidligere hadde jeg hatt kramper i leggene og anklene under Nordmarka skogsmaraton, og brukte der 4.24, men da måtte jeg gå nesten hele veien de siste 15 kilometerne. Mer trening, øvelser for legger og lår og litt lengre treningsøkter i ganske bra fart gjorde vel sitt til at jeg ikke fikk kramper i Oslo maraton. Kanskje leggsmertene kom fordi jeg byttet over til sko med lav hæl en uke før maratonen? :-/ Fikk ikke tak i Mizuno Precision-sko, så jeg kjøpte et par Saucony Mirage med 4mm drop.

Dagen etter løpet dro vi til Roma, hvor vi gikk ca 10 timer hver dag i 4 dager… Det var forferdelig vondt i leggene hele tiden, men det var jo mye å se på i Roma da. 🙂